NEMO bygger på at Norge med egen valuta kan bestemme sitt eget nivå på inflasjonen over tid. Et krav i modellen er derfor at pengepolitikken forankrer inflasjonsforventningene og bringer inflasjonen tilbake til målet. I modellen legges det til grunn at aktørene tar hensyn til pengepolitikken og ser framover når de fatter beslutninger om pengeplasseringer, forbruk og investeringer, lønn og priser.
NEMO er en ”ny-keynesiansk” DSGE-modell (dynamisk, stokastisk, generell likevektsmodell) og kjennetegnes ved at den har keynesianske egenskaper på kort og mellomlang sikt og klassiske egenskaper på lang sikt. Det vil si at fordi priser og lønninger tilpasses tregt, kan pengepolitikken påvirke etterspørselen, og dermed produksjonen og sysselsettingen på kort og mellomlang sikt. På lang sikt, derimot, er produksjonen bestemt av teknologi, preferanser og tilgang på innsatsfaktorer. NEMO er estimert på norske data som et system med utgangspunkt i en bayesiansk tilnærming.
Referanser:
- Brubakk, L., Husebø, T. A., Maih, J., Olsen, K. and M. Østnor (2006), ”Finding NEMO: Documentation of the Norwegian economy model”, Staff Memo 2006/6, Norges Bank
- Brubakk, L. og T. Sveen (2008), “NEMO – en ny makromodell for prognoser og pengepolitisk analyse”, Penger og Kreditt 2008/1, Norges Bank
- Bache, I. W., Brubakk, L. and J. Maih (2010), “Simple rules versus optimal policy: what fits?”, Working Papers 2010/3, Norges Bank
- Lund, Kathrine and Ørjan Robstad (2012), Effects of a new monetary policy loss function in NEMO, Staff Memo 10/2012, Norges Bank